 |
| Bildet er hentet her |
Våger jeg å gripe inn?
Tja, det gjør jeg
På vei til jobb i dag,
( Samkjøring, lang pendlervei)
så snakket vi om å sette grenser.
Det for egne barn
og for andres barn.
Og i ettermiddag så besøkte jeg bloggen til Pia,
hvor hun diskuterte om man tør å gripe inn
når man ser at andres barn har dårlig oppførsel.
Ja, jeg vil nok automatisk korrigere barnet.
Det er nok en yrkesskade.
Jeg vil forsøke å veilede og sette grenser.
Forklare og holde hva jeg lover.
Det ut fra troen på at barns atferd trenger tilbakemeldinger
slik at de blir gangelige og dugelige voksene,
en gang i verden.
Det med bakgrunn i min tro på at barn
som både kan gi og ta
er ønsket som
venner, lagspillere
og at det er de man ønsker å tilbringe tid sammen med.
Derfor sier jeg i fra om jeg synes et barn eller en ung
går over mine grenser.
Det til tross for at andre kan synes den samme
handlingen er greit.
Barn kan forskjell på borte og hjemme.
De kan forskjell på mamma og pappa.
DE kan forskjell på foreldre og besteforeldre
og de kan lære hvordan man skal oppføre seg
på ulike steder.
Det er er min påstand!!
Jeg setter mine grenser til en viss grad.
Jeg mener jo at dette er foreldrenes ansvar.
Jeg mener at det er de som skal gi respons
når barnet automatisk kaster blikket mot dem/oss
for å se hvordan de/vi responderer på hva de gjør.
Små barn ser faktisk veldig ofte på de voksne
de har god relasjon til,
for å se hva vi mener.
( Har du tenkt over det ? )
Og blant annet da må vi sende
de signalene vi mener er riktig.
Er mitt barn i vei for å ta en leke som en annen bruker
så vil jeg stoppe han,
for å eventulet hjelpe han til å finne et alternativ.
Ser jeg at han gir rom for andre i leken,
at han vil dele
og er opptatt av de andre barna,
så vil jeg nikke og smile.
Kanskje til og med klappe.
Petrus elsker nemlig aplaus.
Små tegn,
som er viktige
og som bør sitte på rett plass.
Det fra de er små.
Det er jo da oppdragelsen starter.
Det er da de små ber om korrigering.
Men barna blir eldre,
og de vil ikke ta med seg foreldrene i
alle sammenhenger.
Og da er jeg nok en som setter grenser for hva som er
tillatt hos oss.
Og jeg vil bruke det som argument.
Dette synes ikke jeg er greit...
Dette er kanskje greit hos mange andre,
men ikke hos oss.
Så svaret er JA!
Jeg våger å gripe inn
når det gjelder barna.
Men når jeg synes at de voksne bør
våkne opp,
og jeg mener det er deres ansvar å flytte barnet,
finne alternative leker,
roe det ned etc,
ja, da er jeg for feig.
Jeg er også for feig til å si fra til
de voksne som ikke svarer
når jeg ber
barnet mitt hilse
eller si ha det.
Det være til andre foreldre i garderoben i barnehagen,
på besøk hos bekjente
eller i andre sammenhenger.
Det er mange voksne som ikke svarer.
De kan snu ryggen til
Da får jeg lyst til å spørre
om
hvordan de tenker at mitt
og deres barn
skal lære høflighet
når de som voksne ikke responderer
på et barn.
Da har jeg lyst til å si
at han er et viktig menneske selv om
han bare er 85 cm høy.
Da er jeg også for feig.
For feig til å si:
"Petrus sier Hei, kan du svare ? "
Det er jo ikke min oppgave å oppdra de
eller deres barn.
Jeg famler nok med hensyn til
de jeg har en opdragende rolle til.
Det er kanskje lettere å oppdra andres barn.
De man ikke har sterke følelser til.
De man ikke kjenner nyansene i peronlighet
eller temperament til.
Jeg prøver å være tilstede,
veilede eller sette klare grenser.
Holde avtaler og finne løsninger.
Jeg treffer og bommer,
og krysser fingrene for at
resultatet blir godt nok :)
Og at de barna som krysser min vei
blir hyggelige
og ønsket
i vennskap som gleder.
Petrine :)
